Å være deprimert

Hei!

I dag tenkte jeg at jeg ville ta opp noe som veldig mange sliter med, men som ikke er noe alle snakker om. Nemlig depresjon! Det er mange forskjellige typer og alvorlighetsgrader, og det meste går over uten noe form for behandling. Jeg har nemlig vært deprimert, og jeg er det nok enda til en viss grad. 

Familiebilde, tatt i starten av Juni 09. Jeg elsker dette bildet, dette var før alt begynte. 

Jeg er usikker på når det begynte med meg, men det var etter jeg fikk Madelen en gang. Det var ikke med det samme, men det begynte omtrent når jeg begynte på skole igjen. Da var Madelen var 8 mnd gammel, og det var nok sånn sett for tidlig å begynne for fullt igjen. Vi var ikke den største klassen, og jeg følet ikke meg helt hjemme på den linjen jeg gikk. Jeg kom meg gjennom året, men hadde masse fravær på grunn av migrene. 

Da jeg begynte som lærling i barnehage høsten etter, ble det verre. Det var først da jeg begynte å forstå at noe ikke var som det skulle, men jeg turte ikke si fra til noen. Jeg ble mer og mer innesluttet, og ville helst ikke være med vennene mine. Jeg har alltid hatt problem med å snakke om problemer, og klarer ikke å innrømme at ikke livet mitt er perfekt. Jeg har aldri åpnet meg helt for noen, rett og slett fordi jeg ikke klarer å finne ord på ting. 

Etter julen 2010 så begynte jeg å forstå at jeg trengte hjelp. På denne tiden var alt mørkt, og jeg tenkte veldig ofte på at jeg helst ikke ville leve mer. Jeg hadde veldig mye fravær fra jobben, og jeg gruet meg hele tiden til å gå på jobb (for da måtte jeg ut blant folk). Jeg lot alt gå ut over Kim, og jeg ble sint på han for alt. Absolutt alt han gjorde var galt, og det var hans feil. Men han holdt ut, og det er jammen godt gjort. Han forsto nok ikke hva jeg egentlig gikk gjennom, men han prøvde så godt han kunne. Denne tiden er den mørkeste jeg har hatt i mitt liv, og jeg forsto ikke hvordan det noen gang kunne bli bedre. Og på noen måter tror jeg ikke at jeg ville det skulle bli bedre, og det ble nett som en vane å gråte hver eneste dag. 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten kjæresten min! Han holder ut med meg samme hva det er! Elsker han <3 

I Februar 2011 klarte jeg å snakke med en venninne om det, for hun har gått gjennom det samme. Jeg følte hun forsto meg, og hun fikk meg til å skaffe hjelp. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten henne! Jeg gikk til legen, der fortalte jeg alt som det var. Jeg fikk da beskjed om at jeg led av Moderat Depresjon (ikke det at jeg helt vet hva det er). Jeg fikk time hos psykolog samme uken. Jeg gikk flere ganger til psykolog, men syns ikke det hjalp noe. Etter en stund bare sluttet jeg å gå der, og gjorde ikke noe mer med det. Jeg følte meg automatisk litt bedre da sommeren kom, og det ikke lenger var så mye stress. 

Jeg var enda ikke frisk, og jeg stengte fortsatt folk ganske mye ute. Jeg var kommet meg litt, og det føltes som et veldig stort steg i forhold til hvor jeg var bare noen måneder før. Jeg klarte å se litt lyst på ting, og tenkte at alt kom til å bli bra en gang. Når jeg begynte på jobb igjen om høsten kom det seg også litt. Jeg klarte å komme meg på jobb som oftest, og gråt langt i fra så ofte som før. Jeg hadde fortsatt veldig mye humørsvingninger, men det ble noe vi i grunn ble vant med. 

I Desember 2011 fant jeg ut at jeg var gravid, og jeg ble så klart kjempe glad for det. Jeg trodde egentlig at nå kom alt til å bli verre, for jeg visste at ting ville bli tungt. Jeg hadde helt rett i at ting ble tungt, for jeg klarte ikke jobbe lenger enn til slutten av Mars. Det ble for mye! Jeg hadde migrene hver eneste dag (for jeg kunne ikke ta medisinene mine), og jeg merket at ting føltes mye mørkere igjen. Men da jeg sluttet, og begynte å bruke tiden hjemme ble ting bedre. Etter en stund følte jeg meg bare bra, og jeg tror jeg var helt frisk en stund. Jeg brukte hele sommeren på veldig mye kvalitets tid med Madelen, og vi hadde en veldig fin sommer. Selv om det var tungt med bekkenløsning og hele pakken, så følte jeg meg bra. 

Da lille prinsen kom til verden, så var vi utrolig lykkelige. Jeg hadde det fint en ganske lang stund, selv om jeg var sliten av for lite søvn osv. Vi var jo overlykkelige for at vi hadde to så flotte barn, for vi er virkelig heldige så har fått to perfekte og friske barn. 

Jeg har det fint enda, men jeg merker at nå er depresjonen komme litt tilbake. Jeg er tilbake der jeg var med at jeg prøver å stenge folk ute, jeg blir fort sint, jeg gråter for ingenting.. Jeg merker det på hele meg, at jeg har ikke energi eller overskudd til noe. Jeg sliter veldig med å få i meg nok mat, og det har vært et par dager jeg har fått i meg så lite at jeg ikke har klart å reise meg fra sofaen, fordi jeg har blitt så svimmel og dårlig. Jeg klarer ikke helt å sette ord på ting, og det er ikke noe lett å skrive dette. Men jeg klarer ikke snakke om det i virkeligheten, og jeg føler meg litt bedre når jeg får skrevet det ned en plass. 

Er det flere som sliter med det samme der ute? Flere som ikke klarer å snakke om det?